Katter I

I dag vil jeg fortelle om kattene mine. Med ”mine” mener jeg ”som har vært hos meg”. For jeg eier ikke kattene. De er hos meg, så lenge jeg behandler dem akseptabelt.

Katter kan flytte når de får bedre behandling et annet sted. Slik Trixie gjorde. Men Trixie skal jeg skrive om en annen dag. Nå vil jeg fortelle om pusi Nusken, og litt om Fina. I femten år delte Nusken og jeg daglige opplevelser, store hendelser som flytting og kattefødsler, og små ting som å møtes på veien etter endt skoledag.

Pusi Nusken blei født på Gammelskolen, en dag i første delen av mai. Da var jeg allerede fem uker gammel. Nusken var en vanlig, europeisk huskatt, med hvite føtter og med hvit haletipp, som reven. Vi bodde i andre etasje på den nedlagte gamle skolen. Huset lå i veikanten, det var langt til nærmeste nabo og flere kilometer til jevnaldrende unger.

Nusken smøg seg snart inn i lekegrinda mi på stuegulvet, og slik blei ho min første lekekamerat. Vi delte det meste. Ei skål med gryn eller en brødbit spiste vi av begge, samtidig. Etter hvert vokste vi ut av lekegrinda, og fikk lov å leke ute. Pusi fulgte meg på turer i fjæra eller når jeg bygde hytte under ei av granene utfor huset. Dro familien bort, satt hun ventende i veikanten i svingen bortfor huset når vi kom tilbake.

Kattene hos oss frihet til å komme og gå som de ville. Landskapet rundt Gammelskolen var godt for katter, ikke var det bratt og steilt, det var få hus og lite trafikk. De gikk ofte på jakt, og de dro byttet heim på trappa der det ble vist fram. De møtte også kattemonser ute, noe som gav mange ungekull. Tidlig lærte jeg at familiens kattebestand måtte reguleres, men av og til ”satte vi på” (beholdt) kattunger, som siden ble gitt bort.

En av Nuskens unger kalte jeg for Fina. Fina åpnet øynene, lærte å gå og spise fra skål. Ho blei stor nok til å bli gitt bort, og dagen for henting kom. Men vekk var Fina. Hvor kunne det vesle frøet være? Ingen steder i huset fant vi henne. Nusken dukka opp ved matfatet i kjøkkenet, og etter måltidet fulgte jeg henne ned og ut, rundt kjellertrappa og hushjørnet, forbi hagebenken og klessnora, bjørka med skjærereiret og grantrærne. Men ingen Fina fant jeg.

Kattemor vandret videre, mot gjerdet, mot verden utenfor. Vi kom til stedet der Nusken og jeg pleide å krype under ståltrådsnettingen, på vei mot verden på den ande sida. Og der, i den lave gropa som gjorde det mulig å åle seg under gjerdet, der lå det vesle kattekrypet. Liten, aleine og skjelvende. Jeg bar Fina inn igjen, og seinere på dagen kom jentene som skulle overta den vesle kattepiken. De hadde med en pose druer, en gave til oss i bytte for vesle Fina.

Den gang da var jeg sikker på at Nusken visste hva som skulle skje, at Fina skulle hentes denne dagen, og at det var årsaka til at hun bar ungen sin med seg ut og gjømte den bak huset.

© Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s